Sunnfjord og Nordfjord ligger i Sogn og Fjordane. Fylket har flere fjorder med sidearmer, med daler og fjell, vassdrag og fosser, og strekker seg fra havet og den øyrike skjærgården i vest inn i Jotunheimen i øst. I sør skjærer Dalsfjorden seg inn, litt lenger nord Førdefjorden, og videre den lange Nordfjorden. Fjordane er et uensartet område med sterkt skiftende klima, og naturen veksler fra fruktbar til karrig, fra mild frodighet til storm og ras. Når folk skulle ta seg fram før i tiden var det sjøen som bandt, og fjellet som stengte. Båten bar over fjordene og langs kysten, slik gikk forbindelsen mellom bygder som lå langs fjordene, og slik ble Bergen byen for fjordingene. Ferdselen gikk også langs dalførene over viddene hvor folk tok seg fram ved å ri eller gå, oppakning måtte kløves på hesteryggen. Postruten mellom Bergen og Trondheim, opprettet i 1785 og utbedret i 1840-50-årene, spilte en vesentlig rolle for veibyggingen. Fra 1850 ble det organisert dampbåttrafikk mellom fylket og Bergen. De viktigste næringsveiene var landbruk, med fedrift og skogbruk, jakt, fangst og fiske. 

Gloppen i Nordfjord, ca 1890. Foto: Axel Lindahl.Jo lenger ut mot kysten, jo viktigere var fisket i forhold til de andre næringene. De gamle gårdene lå for det meste på strandterrasser langs fjordene og i dalene med husene samlet i klynger slik som det høvde i et brattlendt landskap, og ut fra hensynet til at den beste jorda måtte spares til åker. Det ble dyrket etter måten mye korn, havre i de ytre og midtre strøk, og bygg i de indre og høyereliggende bygdene. I Nordfjord har frukt- og bærdyrking lang tradisjon. Innhusene sto ved siden av hverandre, og likedan uthusene, men terrenget bestemte ellers den innbyrdes plasseringen. Byggematerielet var tre, men ved den skogfattige og værharde kysten var husene ofte bygd av stein, særlig uthusene, men også innhus. Fram til midten av 1800-årene var stua stort sett enetasjes med treromsplan. I siste halvdel av 1800-årene ble røykovnen skiftet ut med kokovn, jernkomfyr, i de fleste stuene. Det ga mulighet for å bygge to etasjer.

Ved siden av stua sto ofte bua. Loft fantes på endel gårder. Det kunne også stå et stabbur i tunet. Eldhus hørte til på hver gård. Ofte ble eldhuset bygd sammen med en "masstove" eller "eldstove", som var sommerstue og til melkestell og annet matstell. Uthusene stod litt for seg. Fjøset var gjerne langstrakt og lavt, og med gavlene i bakkeretningen. Ofte var det åre, senere peis, i fjøset, for å varme vann og fôr. I eldre tid var løene bygd i stavverk. Løa er inndelt i tre rom, treskelåven i midten og rom for korn og høy på hver side. I utkanten av tunet, litt unna de andre husene for ildsfarens skyld, sto smia, og noen steder en "turk", tørkehus for korn og malt.

 

 


Museet har ikke noe komplett tun fra Fjordane. To innhus og løe og stall fra Sunnfjord antyder del av et tun. Fra Nordfjord er det bare en stue.

Til høyre: Årheimstua fra Stryn, til venstre: Stue fra Ytre Sæle, Bygstad, Gaular.

Stue fra Stryn
Stue fra Gaular
Løe fra Jølster