En husmann med jord leide et jordstykke av gårdeieren. Der bodde han og kunne drive litt jordbruk. Vilkårene ble avtalt skriftlig eller muntlig og leien betalt i penger eller med arbeid.

Bygningene på husmannsplassen var ofte de samme som på gården; stue, fjøs, løe og kanskje et stabbur. Men husmannen hadde skral økonomi og knapt med tid til utbedring og vedlikehold, så husene var ofte små og dårlige. Tunordningen kunne være den samme som på gårdene i distriktet. Mange steder bygd de stua sammen med uthusene, så det ble én lengde - låna. Da nyttet en plassen bedre på den lille jordlappen samtidig som en sparte på materialene.

Husmannen og hans familie hadde vanligvis pliktarbeid på gården mot daglønn. Dette var vanlig på Østlandet og i Trøndelag. Vilkårene var hardest på Østlandet, hvor husmannen hadde størst arbeidsplikt og lavest sosial status. Avhengigheten gjorde ham til arbeidshusmann.

En bygselhusmann kunne ha litt jord i tillegg til husværet, men hadde ikke arbeidsplikt. Han hadde ikke sin hovednæring av jorda, men arbeidet ofte som håndverker. Bygselhusmannen var vanlig på Vestlandet, og hadde en friere stilling enn husmannen på Østlandet.

En husmann uten jord leide hustomten av bonden. Strandsitterne langs kysten levde av fiske og fraktfart, og hadde også et relativt fritt forhold til bonden. I innlandsstrøkene hadde en husmann uten jord verre vilkår og arbeidet for andre for dårlig lønn.

Husmannsvesenet lettet problemene med det økende befolkningsoverskuddet i landet. Bøndene hadde dessuten bruk for ekstra folk i onnearbeidet, og husmannsordningen ga billig arbeidskraft. Husmennene kom ofte fra bondeslekt. For husmannen og hans familie var vilkårene ofte harde, jorda han dyrket var som oftest dårlig og ga for lite å leve av, og den sosiale anseelse var lav.

Antall husmenn var på sitt høyeste på midten av 1800-tallet; i 1865 var det 65 000 husmenn med jord i Norge. I mange år utgjorde husmennene den største folkegruppen i landet.

 

Husmannsfolk, Ullensaker i Akershus, ca. 1880.

Bakarplassen under Mjøen i Oppdal

Halvor Iversen Mjøen var siste husmann; han drev plassen til ca 1900. Han hadde 2 kyr, 15 mål jord og vedrett i skogen. Arbeidsplikten var 14 dagers onnearbeid. Husholdet besto av 9 personer. Kona skal ha vært flink til å veve, og vevde også for salg. I tverrbjelken foran peisen står fremdeles en lærhempe som hun brukte til feste for rennebommen.

 

 


Husmannsplassen fra Bakarplassen Mjøen i Oppdal, gjenoppført på Norsk Folkemuseum

Stue fra Bakarplassen under gården Mjøen i Oppdal

Stabbur fra Enlid i Midtre Gauldal

Fjøs fra Bonesøyen under gården Bones i Midtre Gauldal

Løe fra Bonesøyen under gården Bones i Midtre Gauldal