Hordaland er som resten av Vestlandet preget av store kontraster i natur og næringsgrunnlag. I kystdistriktene var fiske en viktig næringsvei ved siden av et nødtørftig jordbruk. De mange fjordene, med vennligere klima og et rikere jordsmonn ga bedre grunnlag for jordbruk. Her spilte gårdsdrift en viktigere rolle selv om også fjordbøndene dro på fiske på storhavet. Store fjellområder ga gode muligheter for seterdrift.

Naust i Øyarhavn, Varaldsøy, Kvinnherad, ca. 1870. Foto: Knud Knudsen.Midt i Hordaland ligger Bergen, fra gammelt av handelssentrum for hele Vestlandet. Herfra gikk det nye varer og impulser fra verden utenfor til de mange handelsstedene langs kysten og fjordene.

Klyngetun var den vanligste tunformen, rekketun har også forekommet.  Før de store utskiftningene i siste halvdel av 1800-tallet, var det vanlig at husene for flere bruk lå i samme tun. Et ofte bratt og ulendt terreng avgjorde husenes plassering. Dette kunne gi en tettbygget husklynge.

Tre var det vanligste byggematerialet. Ytterst i havgapet var tre en mangelvare, og stein ble mer brukt her enn i andre deler av landet. Også på fjellet var det mer utbredt å bygge hus av stein, og den dag i dag finner man tufter etter steinselene i fjellet. Mange hus ble beskyttet av svære gråsteinsmurer på de mest værutsatte sidene. I eldre tid var nesten alle hus torvtekket. Tidlig på 1800-tallet begynte man å utnytte de rike skiferforekomstene til taktekking.


Hardangertunet

Fire av husene kommer fra gården Øvre Nes i Varaldsøy og ligger med samme innbyrdes plassering som før de ble flyttet til museet. Museet har en driftsbygning fra samme gård som også vil bli gjenreist. Stall og skytje (lagerhus) kommer fra andre gårder i Hordaland. Hellelagt gårdsvei som her, er typisk for gårdstun på Vestlandet. Tunet er for lite til å gi riktig  inntrykk av et typisk vestnorsk klyngetun.

Røykovnstue
Bualoft
Eldhus
Stabbur 
Stall og skytje

Røykovnstua pyntet til jul.