Finnekulturen

Tidlig på 1600-tallet innvandret mange finner til grensetraktene mellom Sverige og Norge. De slo seg ned i skogene hvor de drev svedjebruk. Skogen ble hogd og svidd av, og det ble sådd rug i asken. Åkrene kunne ikke dyrkes mer enn et par år av gangen, så måtte nye områder hogges og brennes. Svedjebruket kom etterhvert i konflikt med de fastboende bøndenes interesser i skog og utmark, og det avtok  utover i 1700‑årene. Finnene ble bofaste og ryddet seg plasser. De holdt lenge på finsk kultur og byggeskikk. De bodde i  røykovnstuer, brukte badstu, og hadde "rier" til korntørking. I tillegg til Glåmdalsregionen finnes det spredt finsk bosetning i skogstrakter så langt vest som i Sigdal i Buskerud.

Stua fra Ampiansbråten fotografert i 1926 før den kom til museet.

 

 

 

 


Ampiansbråten

Stua fra finnetorpet Ampiansbråten på Kolbjørnsrud i Vinger, er fra ca 1800. Den er ikke ulik norske treromsstuer, men forstua er noe smalere enn vanlig, og rommet innenfor forstuen er blitt kjøkken med peis i hjørnet.
Stua domineres av en svær røykovn av finsk type. Ovnen ble bare fyrt opp en gang hver dag, i motsetning til de Vestlandske røykovnene som måtte fyres to ganger. Den finske ovnen har i tillegg en trekkkanal ut mot rommet. Røyken føres ut  via en trekanal, en uthulet trestamme, som kalles takhølstuten. Både trekkanal og takhølstut er østfinske trekk, og mye tyder på at det er østfinner fra Savolaks med karelsk bakgrunn som har bygd stua.