Tun og bosetning 

Siden middelalderen har eiendomsforholdene vært annerledes i Norge og Nord-Skandinavia enn ellers i Europa, hvor mesteparten av jorda var eid av krone, adel og kirke, og bøndene var leilendinger med arbeidsplikt hos jordeieren.

Setesdalstunet

I Norge har odelsretten stått sterkt, og også leilendingene satt trygt på gårdene. Fra slutten av 1600-tallet kjøpte stadig flere leilendinger gårdene de satt på. Befolkningen vokste jevnt og trutt på 1600- og 1700-tallet. Dette førte til at stadig flere gårder ble delt opp i mindre bruk. En og samme gård kunne ha jorder av svært varierende kvalitet. Dette ble tatt hensyn til når en gård ble delt. For å få rettferdig fordeling, ble hver enkelt jordlapp delt mellom brukerne. Dette kunne føre til en innfløkt teigblanding. Husene til hvert nytt bruk ble plassert inn i det opprinnelige tunet. Tunet ble lagt med stor omtanke - på tørr grunn, utenom den beste åkerjorda og nær drikkevann. Ofte lå det på et høydedrag eller på en hylle i dalsiden. I dalbunnen var det gjerne for frostlendt.


Landsbygda omfatter innhus og uthusbygninger fra en rekke norske bygder:  

Sameplassen
Setesdal
Numedal
Østerdal
Finnetorpet
Valdres
Setra
Trøndelag
Husmannsplassen
Utmarkshus
Stampe
Nord- og Sunnfjord
Voss
Hardanger
Jæren
Vest-Agder
Akershus og Østfold
Hallingdal
Telemark
Bedehuset
Skolestua
Prestegården